De sier at tid leger alle sår, men det gjør faktisk ikke det. Enkelt sår og sorger er så store at de går aldri bort, de blir mindre skarpe med tiden men gjør fortsatt vondt.

25 februar var det 21 år siden jeg misten noen som sto meg nær, helt plutselig og uten forvarsel. Han jeg mistet var forloveden min som jeg hadde kjent hele livet. Vi hadde vokst opp sammen og familiene våre var venner. Hadde aldri sett for meg at vi skulle bli kjærester eller at vi skulle miste deg. Du var frisk, trente og hadde nettopp vært i Garden. Ingen kan se hjertefeil, det er usynlig for øyet og sjokket var derfor stort den natten du forlot denne verdenen.

Fortsette alene etterpå er tungt, det føltes som jeg hadde misten halve meg å måtte bygges opp på nytt stein på stein. De første 6 måndene levde jeg i en boble hvor ingen ting trenge inn, jeg bare drømte at du forsatt levde hver eneste natt. Fra hva jeg vet er det helt normalt.

Sorgen har aldri gått bort men livet må gå videre. Noen “arr” har det etterlatt, jeg har store problemer med og slippe folk innpå meg. Dette fordi jeg er redd for at de skal dø og la meg være alene igjen, en gang til. Har også enkelt tunge dager fortsatt og regner med at det kommer jeg alltid til og ha.

For meg var det viktig når jeg møtte en ny mann og være åpen om dette, at det alltid vil være en til i hjertet mitt. Det er jo ingen konkuranse om kjærlighet dette her og for meg så hadde jeg ikke kunne vært sammen med noen som ble sjalu eller ikke aksepterte. 21 år etter går jeg fortsatt med forlovelsesringen selv om jeg har vært sammen med en annen i mange år og er gift. Hans ring og min giftering er på hver sin hand å der kommer de nok alltid til og være. Mannen jeg fant har misten noen også, så for han var ikke dette noe tema eller noe problem. Fant meg verdens best mann, men var livredd når vi møttes og nekte og være kjærester i ca 6 månder av redsel for og miste engang til. Har fortsatt ett behov for og vite at han fortsatt lever når vi ikke er sammen, heldigvis er det greit og han ringer eller tekster når han er borte lenge om gangen.

Hvis jeg hadde kunnet velge og ikke ha opplevd dette eller ha gått igjennom dette så ville jeg ikke forandret på det. Lærte noe av de viktiste tingene jeg kan av dette, lev hver dag som den er den siste for det kan det være. Noe som har gjort at jeg har svært liten terskel for hva jeg syntes er “tull”, unyttig eller ikke har noe framtid. Slike ting kutter jeg nok ut før folk flest, dette gjelder også folk som oppfører seg ugreit. Sladder, baksnakking, uærlighet er ting jeg har null tolleranse på.

Personlig mener jeg at ting som dette gjør deg sterkere og et bedre menneske brukt riktig. Ble utrolig sterk i meg selv av dette og fikk en uknuselig selvtillig når jeg kom ut på den andre siden. Her er det nok viktig og bearbeide det på en god mate jeg gjorde det ved og snake om det.

Så i tunge stunder ikke gi opp, livet går videre. Jeg møtte mannen i mitt liv to ganger å syntes selv jeg er ufattelig heldig. Men hvis du tror at savnet og sorgen går bort med tiden så gjør den ikke det, ikke for meg. Kan være du er anneledes da ingen er like.

Mine råd på veien er:

  • Lev hver dag som det er den siste.
  • nyt hver dag og  gjør noe posetivt.
  • vær åpen om det.
  • snakk om det til du ikke har mere og si, ikke hold ting inni i deg.
  • Det er greit og ha tunge dager og sorg selv om det har gått mange år.
  • Helt naturlig at sorgen ikke går bort, den blir enklere og håndtere med tiden men den blir ikke borte.
  • gjør det som føles natulig for deg, det er mest sansynlig riktig.
  • Gjør “arrene” eller hva du vil kalle det om til en styrke. Du er sterk og du klarer alt.
  • Finn deg en kjæreste som aksepterer dette.

 

Med dette ønsker jeg deg en god dag og håper du bruker dagen til noe hyggelig og posetivt.

Klem Camilla

20160117_135000.png

 

5 comments

  1. Tusen takk. 😀 Håper noen kan dra nytte av de på et vis. Er jo litt “tabu” og skrive om og snakke om slikt generelt. Ikke det du tar opp med hvem som helst.

    Like

  2. Camilla: I know you have tried to translate most of your posts into English, but this one is not coming up translated. I know what it is about and thought maybe you did not feel like doing the translation, but if you put it up, I will of course, love to read whatever you write. All my best,
    Joan

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s